The journey of a thousand miles

Begins with one step. I mitt tilfelle var det spektakulær tryning før avreise. Midt i Storokrysset klarer jeg å snuble i veiarbeid-greier (ja, jeg vet det er meningen man skal gå rundt). Kneet mitt tok av for fallet, og jeg sliter med det enda... Jeg trodde mine første skader skulle komme fra dyrene, men der tok jeg grundig feil. Skaderapport følger i nyere innlegg :) Flyturen gikk bra, bortsett fra nevnte kne, som verket som et uvær under en reise på 21 timer. Oslo-Heathrow, Johannesburg og WIndhoek. På flyplassen i London satt det en dame ved siden av meg, som så jweg leste en norsk bok, så vi kom i snakk. Jeg innså plutselig at det var Mari Maurstad, det er ikke hver dag man tilfeldigvis sitter ved siden av en landsmann på en flyplass, som man har sett så mange ganger før, men ikke kjenner. Hun skulle også til Afrika, for å jobbe med sitt fadderprosjekt, håper hun har det like bra her nede som jeg har!

Jeg overnattet i Windhoek på et koselig sted som heter Roof of Africa. Det var helt nydelig, bortsett fra at jeg var booket inn på Ladys Dorm, som ville si 8 senger på fem kvadratmeter. Heldigvis var jeg den eneste der :) Jeg oppdaget fort at Namibiere har et helt eget tidsbegrep, det begynte med at jeg skulle få nøkkelen til rommet og satt og sturet på senga i et kvarter (det var 10 meter for damen å gå). Deretter ventet jeg på sengetøy som ikke kom. Deretter ventet jeg på vekslepengene mine, som tok ti minutter. Så fikk jeg beskjed om at jeg ble hentet til Harnas (gården), mellom åtte og elleve en gang. Nok en gang venting, men utrolig nok kom de før elleve :P

Så 11 andre frivillige og meg satt spente i en minibuss, på vei ut i bushen. Turen tok tre timer, og det var tolv par store øyne når vi endelig var fremme. Landsbyen som de frivillige bor i er kjempefin. Vi fikk møte Alex som har litt forskjellige roller, hun introduserte oss for Harnas. Gutta satt med ekstra store øyne, i og med at Alex er en tidligere norsk modell :D

Deretter fikk vi utdelt hyttene våre, som har rimelig bra standard for å være ute i bushen! Gode senger, myggisolert og elektrisk lys. Noen kommer til og med og vasker dem hver dag!

Når klokken var syv, kom alle de andre frivillige ned til landsbyen (cirka 40 totalt), og vi fikk middag. På veien til Harnas fortalte ei som hadde vært der i fjor, at maten rett og slett var crappy. Men her har det kommet nye kokker siden sist, så hvert eneste måltid er supert :) Kanskje bortsett fra frokosten, jeg savner norsk brød og pålegg!

Jeg må også introdusere Frikkie (Freaky) med en gang. Han er en legende her på Harnas, og styrer hele frivillighetsprosjektet, med både dyr, mennesker og gårdsarbeid. Han begynte med å komme intetanende på oss, mens vi spiste på vei til Harnas, og dasket ei av jentene i hodet. Så holdt han en kjapp og streng tale, for så å bare gå igjen, mens alle nybegynnerne satt og måpet, ingen skjønte helt hvem han var, eller hva han sa... Han fikk meg derimot til å nesten begynne å gråte to ganger i løpet av de to neste dagene, så engasjert og ekte er han. Hans favorittuttrykk er forøvrig: I will kill you!! If you do that, I will kill you. If you do this, I will kill you. Kul fyr :)

Det var reisen pluss dag en, mer følger :)

Foruten bilder forresten, det blir for kronglete. Men alle er velkomne til å komme og se på bilder når jeg kommer hjem :D